Nukleær kompetanse - en utdanning for fremtiden (DEL 2:2)

Klimakrise, strømkrise og krig i Europa – alt dette nevnes som årsaker til at debatten om kjernekraft har fått et kraftig oppsving.

Men uavhengig av om det i fremtiden blir politisk flertall for at Norge skal satse på kjernekraft eller ei, har vi et enormt behov for flere med utdanning innen nukleære fag allerede i dag.

Nukleær kompetanse kan nemlig brukes til så mye mer enn å jobbe med kjernekraft. 

Dette er del 2 av 2 om temaet nukleær kompetanse. Vi snakker om hvorfor Norge trenger flere med denne fagbakgrunnen nå, og hva man kan jobbe med hvis man utdanner seg innenfor dette feltet.

Gjester i episoden er Andreas Görgen, professor i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo og Deborah Oughton, professor i kjernekjemi ved NMBU, samt avdelingsdirektør Tone Bergan fra avdeling strålesikkerhet i DSA.

Programleder: Hallfrid Simonsen fra kommunikasjonsenheten i DSA.

Musikk: So on track – Eternity Bro, Inside the chip – Pavel Yudin (Shutterstock)

Har du noe på hjertet etter å ha hørt episoden? Vi tar gjerne imot ris og ros på kommunikasjonsenheten@dsa.no

Transcript

Hallfrid Simonsen:

Norge har fire nedlagte forskningsreaktorer som skal demonteres og fjernes. Krigen i Ukraina har satt atomsikkerhet og faren for atomulykker på kartet på nytt. I tillegg er radiofarmasi og nukleærmedisin viktige fagfelt som trenger sterke fagmiljøer i Norge. Og ikke minst – interessen for kjernekraft og hvorvidt Norge skal satse på dette, har økt kraftig de siste årene. 

 Hjelp! Vi trenger mange flere med nukleær kompetanse her til lands! Hvordan skal vi løse det?

(Jingle)

Hallfrid:

Du hører på «Sikre kilder», en podkast fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Jeg heter Hallfrid Simonsen, og jobber i kommunikasjonsenheten.  Denne episoden er del to av to om nukleær kompetanse. I del én møtte vi studenter som studerer nukleære fag. I denne delen skal vi gå dypere inn i arbeidslivssiden.

Norges behov for nukleær kompetanse har kanskje aldri vært tydeligere enn det er nå, men på hvilke fagområder vil behovet for nye kloke hoder være størst? Er det innenfor medisin og legemidler, farmasøytisk industri, eller er det innen atomsikkerhet og beredskap? Eller til utvikling av ny teknologi for kjernekraftverk, som stadig flere snakker om?

Til å snakke om dette har vi med oss Andreas Görgen, som er professor i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo. Vi har også med Deborah Oughton, professor i kjernekjemi ved NMBU, og dere er også begge involvert i Norsk nukleært forskningssenter. Og DSA har vi med Tone Bergan. Du er avdelingsdirektør for avdeling strålesikkerhet. Velkommen til alle tre!

Jeg tenker vi begynner med spørsmålet hvorfor vi trenger nukleær kompetanse i Norge. Og Tone, som jobber hos oss i DSA da, - hva slags nukleær kompetanse er det DSA trenger i dag?

Tone Bergan:

Åh, vi trenger det på mange områder fordi vi ser at det er en rivende utvikling og det er høy aktivitet. Kanskje først og fremst fordi at vi har historiske nukleære anlegg som nå skal dekommisjoneres, det vil si legges ned, og vi trenger veldig mye kompetanse for å vite hvordan vi skal håndtere dette på en god og trygg måte.

Norge har hatt mye forskning på hvordan kjernebrensel oppfører seg under ulike forhold. Men det er veldig få som har sett på hva skal vi nå gjøre med dette brukte brenselet i ettertid, og da trenger vi kompetanse både på hvordan brenselet oppfører seg og hvordan det eventuelt kan eller vil bli spredd ut i naturen, og hvordan vi skal forhindre at det skjer ulykker og at en får stråling til mennesker og miljø.

Men det er ikke det eneste området vi ser også innenfor nukleærmedisin at en tar i bruk nye metoder. Det er nye radioaktive isotoper, som blir brukt til både diagnostikk og til behandling, og også innenfor det området så har Norge et veldig stort behov for kompetanse. Og så er det sånn at vi er ikke alene i verden. Denne utviklingen skjer i mange land samtidig, så vi ser at i hele Europa så er det stor etterspørsel etter denne type kompetanse på mange områder, og dermed så blir konkurransen etter å få tak i dyktige folk som har god, solid grunnkunnskap - en er enda større enn før.

Hallfrid:

Men er det sånn at dette behovet er økende og vil øke mer i årene som kommer, tror du?

Tone:

Ja, absolutt. Vi har sett en voldsom økning bare de seneste årene, og det har litt med utviklingen å gjøre. Både det at Norge nå skal ta fatt på en oppryddingsjobb, og også innenfor nye metoder. Og ikke minst så har jo kjernekraft også blitt et veldig hett tema i mange land. Ikke sikkert at Norge blir et av de landene som kommer til å satse på kjernekraft, men vi ser jo våre naboland som allerede nå vurderer små modulære reaktorer som en del av den energimiksen som de skal ha.

Hallfrid:

Så du har tro på at de nye studieplassene kommer til å hjelpe oss, hvert fall et stykke på vei?

Tone:

Det håper vi veldig fordi som sagt - dette er kompetanse som hele Norge trenger.

Hallfrid:

Et lite sidespørsmål her: Er det sånn at vi trenger kompetanse på kjernekraft i seg selv i Norge, selv om vi ikke har egne kjernekraftverk i dag?

Tone:

Vi har jo også et beredskapsansvar, og som fagmyndighet innenfor det området så trenger vi også dyktige analytikere som kan fortelle oss både hva som kan skje, og hva som kan treffe oss dersom det skulle skje en ulykke i våre nærområder. Og vi har også besøk av reaktordrevne fartøy jevnlig, som gjør at vi må ha en nasjonal kompetanse på hva som kan skje, og hva vi må være forberedt på.

(Kort jingle)

Hallfrid:

Vi skal snakke med de andre to gjestene våre også. Som en følge av det økende behovet for nukleær kompetanse i norsk arbeidsliv, bevilget regjeringen i 2023 - 200 millioner kroner til et helt nytt Senter for nukleær forskning. I tillegg ble det gitt ekstra midler til å opprette til sammen 40 nye studieplasser innen nukleære fag, ved Universitetet i Oslo og NMBU.

Ved Universitetet i Oslo, eller UiO i kortform, startet det første kullet med studenter høsten 2023. Og, Andreas Görgen, du er som sagt professor i kjernefysikk ved UiO – fortell om det studiet dere tilbyr?

Andreas Görgen:

Studieprogrammet heter da Kjernefysikk og nukleærteknologi. Så det er et studieprogram som kanskje er litt med fysikktungt enn det som dere her på NMBU. Så da har vi litt sånn arbeidsdeling. Vi fokuserer mer på den fysikkdelen av nukleære fag, og på NMBU er det mer på kjemisiden.

Så med studieprogrammene så prøver vi da å møte akkurat de de behovene innenfor energi, kjerneenergi, nedbygging av de reaktorene som vi har. Men vi har også veldig mye fokus på de medisinske anvendelser av nukleærmedisin, både diagnostikk og terapi. Og det er veldig tverrfaglig. Så vi tilbyr ikke et rent fysikkprogram her, men det ligger mye fysikk i bunnen, men det er et veldig bredt tverrfaglig samarbeid mellom fysikk, kjemi, farmasi, medisin og teknologi generelt, og da veldig mange muligheter da. Spesielt når de kommer ut til masterutdanningen. Så har vi veldig mye fokus på at studentene har tett kontakt med relevante fagmiljøer. Mange av våre studenter tar faktisk masterutdanningen eksternt, det vil si, de er ute i en bedrift, eller på DSA, for eksempel. Hvor de gjør sitt masterprosjekt hos en ekstern.

Hallfrid:

Så det er sånn å forstå at det studieprogrammet her er mer praktisk rettet enn det dere hatt før innenfor samme fagområde?

Andreas:

Ja, absolutt. Vi har mye fokus på for eksempel utdanning på lab, at studentene blir vant til for eksempel å håndtere radioaktive stoffer. Det er veldig, veldig ettertraktet ut i alle mulige jobbsammenhenger. Vi har til og med en egen akselerator, partikkelakselerator, som brukes til å tilvirke radioaktive stoffer, for eksempel for medisinsk forskning. Og laben som er tilknyttet der, hvor studentene virkelig lærer fra grunnen av, jobber da med radioaktive stoffer, jobber med strålevern, planlegger arbeid. Alle disse ferdighetene som er veldig ettertraktet uansett om man jobber med brukt brensel eller om man jobber med radiofarmasøytiske legemidler, for eksempel.

Hallfrid:

Vi må høre fra Deborah Oughton også, professor i kjernekjemi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet – eller NMBU i kortform. Dere har jo også ved NMBU fått nye studieplasser innenfor nukleære fag. Men med en annen faglig tilnærming enn det UiO har?

Deborah Oughton:

På NMBU har vi i mange år drevet forskning og utdanning innen miljøkjemi og radiokjemi, med spesiell vekt på vurdering og håndtering av risiko for helse og miljø, spesielt knyttet til radioaktiv forurensning. Og vi skal jo beholde det miljøfokuset i vårt program. Det betyr at vi har, i tillegg til grunnleggende nukleær kjemi, miljøvitenskap, har vi kurs i (…) kilder, transport av radionuklider i miljøet, atomberedskap og risikovurdering, samt konsekvensutredning knyttet til kjernekraft og lagring av radioaktivt avfall, fra forskningsreaktorer som skal dekommisjoneres. Så vi har mye fokus på kjemi, mye fokus på miljø. Vi satser for det meste på det som skjer når radioaktive stoffer kommer ut i miljøet, men vi har også et veldig tett samarbeid med Universitetet i Oslo. Studentene på NMBU kan ta kurs på Universitetet i Oslo, og studenter der kan komme og ta kurs hos oss. Så vårt bachelorprogram heter Radioaktivitet i miljøet,og masterprogrammet heter Nuclear environmental science.

Hallfrid:

Går det an å si noe generelt om hvem disse studiene passer for?

Deborah:

Ja, vi tar jo imot studenter som har en naturvitenskapbakgrunn, men det kan være hva som helst. Det kan være biologi, kjemi, fysikk. De må ha litt naturvitenskap her. Men det er også at vi tar inn studenter til kursene våre fra andre fag også. For det er jo behov for kompetanse i miljølov, i bærekraft – sircular economy. Så det er faktisk et ganske åpent studieprogram.

Andreas:

Ja, for vårt tilfelle er det så klart også veldig mye fokus på realfag, altså studenter bør ha en sterk interesse for realfag. Og man kommer ikke unna for eksempel matematikk. Altså i begynnelsen, hvis man ønsker å ha en god forståelse av kjernefysikk, så trenger man en god del fysikk og matematikk i bunnen.

Men som sagt det, det er mye tverrfaglig her. Vi har kjemikurs også i programmet, og selvfølgelig, i dag trenger man mye programmering også. Altså hvis man vil for eksempel simulere en kjernereaktor på en russisk ubåt, for eksempel, noe som våre studenter gjør som et forskningsprosjekt. Så må man ha gode programmeringsferdigheter, så det får våre studenter også med i den utdanningen.

Man må ha interesse for realfag. Men veldig tverrfaglig. Og man må være forberedt for eksempel på å være på lab – virkelig «hands on» på lab.  Programmere, sitte foran en datamaskin og virkelig kjøre… oftest er det storskalaberegninger på supercomputere, ikke sant, som kreves for å simulere en kjernereaktor, og en del teori også trenger man.

Tone:

Som fagmyndighet så er jo vi opptatt av at de som jobber hos oss har solid fagkunnskap, og vi synes det er veldig positivt å høre at man også får praktisk erfaring gjennom utdanningen sin, fordi selv om man kanskje sitter som saksbehandler hos en myndighet, så er det utrolig viktig å vite hvordan dette foregår i praksis.

Så sånn som strålevern, eller å kunne gjøre beregninger, å kunne håndtere miljøprøver, er alt sammen veldig viktige, grunnleggende kunnskaper når man skal jobbe, også fra myndighetssiden. Og til og med hos oss så vil det være noen som må kunne gjøre Monte Carlo-simuleringer for å gjøre konsekvensvurderinger og så videre. Så vi har et utrolig spennende fagfelt, og det er mange retninger som man kan fordype seg i. Og nettopp denne tverrfagligheten innenfor - noen tenker det er et snevert område - det er jo det som gjør det spennende å jobbe med disse sakene til daglig.

Andreas:

Og gjennom Nukleærsenteret er vi i veldig tett kontakt med de relevante miljøene som vil etterpå ansette våre kandidater og studenter, og vi kan da også tilpasse studiene. Det gjør vi faktisk. Vi er i tett kontakt med, med både folk fra myndighetene og fra industrien, og de forteller oss også hva de ønsker. Og vi har akkurat, for eksempel i år, har vi begynt et nytt kurs i prosjektledelse.

Det har med den nedbyggingen av de av de kjernereaktorene å gjøre. Og de store prosjektbyråene som er involvert i det - de kom til oss og sa at det er mye enklere å ansette en kjernefysiker og videreutdanne den kjernefysikeren i prosjektledelse, enn å ansette noen som har en utdanning i prosjektledelse, og så må vi videreutdanne vedkommende i kjernefysikk. Det er mye vanskeligere, ikke sant. Men vi tilpasser studiene også etter det jeg våre samarbeidspartnere og hva de hva de synes er viktig.

Deborah:

Ja, jeg kan bare kanskje legge til at vi har veldig mye av de samme samarbeidspartnerne her, og studenter både på bachelornivå, de har muligheten til å ta sånn «work experience» flere steder. Ikke bare i DSA, men Norsk nukleær dekommisjonering (NND). Der har vi både bachelor- og masterprosjekt koblet til dem. Og da har man rett og slett mulighet til å bygge på den grunnleggende nukleære kompetansen. Alle får det - de får den kompetansen. De får masse lab-erfaring, akkurat som på Universitetet i Oslo, «hands on»-utdannelse, og også ute i felt, hvis man har lyst til å reise. Det er godt mulig med studieprogrammet her. Vi har samarbeid internasjonalt. Feltarbeid til Tsjernobyl, Fukushima. Og også samarbeid med mye internasjonale organisasjoner International Atomic Energy Agency (IAEA), for eksempel. Så det er rett og slett mange muligheter, og det er lov til å komme og fortelle oss akkurat hva man er mest interessert i og vi kan lage et studieopplegg, i hvert fall under masterprogram, da er det veldig mange muligheter for å fokusere på det som studentene er interessert i, og nesten garantert å få en jobb.

(Kort jingle) 

Hallfrid:

Det bringer meg over til neste spørsmål – hva slags jobb kan man få? Selvfølgelig så har vi her i DSA behov, og dere nevner NND, altså Norsk nukleær dekommisjonering, og IFE, Institutt for energiteknikk. Men, ja, hva kan man jobbe med? Er det hva som helst, nesten?

Deborah:

Ja, men for en lang liste! Vi har DSA, det er et veldig populært sted. Norsk nukleær dekommisjonering (NND), IFE, Miljøverndirektoratet. En del som har gått dit. Til og med Statens vegvesen. Når man skal bygge i områder hvor det er ganske høy naturlig radioaktivitet i Norge, så det er utfordring med å bygge nye veier, for eksempel, og også forskning og utdanning. Det er behov for videre forskning og utdanning innenfor området.

Hallfrid:

Men hvilken rolle er det nukleære forskningssenteret, som dere begge to er involvert i, hvilken rolle, eller… Kan dere si litt mer hva det skal gjøre for å bygge opp fremtidens kompetanse?

Andreas:

Vi er veldig opptatt av at studentene kommer i kontakt med relevante fagmiljøer, egentlig fra dag en. Og vi er også veldig takknemlige for at for eksempel dere i DSA kommer til universitetene og snakker med våre studenter. Vi har regelmessig, altså, organiserer møter hvor studenter kommer, tidlig i studieløpet allerede, i kontakt med relevante miljøer for at de skal se hvilke muligheter som finnes. Og hjelpe dem i å bestemme seg for i hvilken retning de ønsker å gå i utdanningen sin.

Så det som, vi på UiO har også mye studenter som går i retning av den medisinske anvendelsen. Så vi har studenter som jobber i farmasøytisk industri, for eksempel. Og vi har studenter som jobber på sykehusene. Det er faktisk ganske mange av mine tidligere studenter som jobber på sykehus med pasienter, med bestråling av pasienter. Vi har et nytt protonterapisenter nå på Radiumhospitalet. Det er studenter fra oss som jobber der nå, med doseberegninger for pasienter og sånne type ting. Men også da med tilvirkning av radioaktive legemidler. Der har Norge faktisk mye kompetanse. Det er mye aktivitet i farmasøytisk industri. Det er store internasjonale bedrifter som har forskning og utvikling av nukleærmedisin her i Norge. Og det er et også et spennende felt, fordi det krever samarbeid mellom akademia, gründerbedrifter og storskala industri. Så det er mange spennende muligheter også i det feltet der for oss.

Hallfrid:

Medisinsk strålebruk er det jo folk som jobber med hos oss også. Tone, du har jo vært inne på det, men kanskje du kan si litt mer om-  hva er det egentlig man kan jobbe med i DSA? Hvis man har studert hos Deborah eller Andreas?

Tone:

Ja, jeg vil jo gjerne plukke opp tråden med protonanleggene, for vi har nettopp gitt tillatelse til klinisk bruk ved Radiumhospitalet, og så kommer det et protonbehandlingsanlegg i Bergen.

Og dette er jo også banebrytende. Det at man tar i bruk protoner i strålebehandling, og for oss fra myndighetssiden så er det viktig å se på både den kliniske bruken, det vil si hva pasientene blir utsatt for av stråledoser, og det ligger veldig mye beregninger og matematikk bak det. Men det går også på hvilke produkter man får indusert og som da blir et avfallsproblem på lang sikt. Sånn at det er mange, mange aspekter ved også protonterapi, som er viktig at en ser på. Så her har vi bruk for ulik kompetanse på mange områder.

Og så har jeg lyst til å snakke litt om også internasjonalt arbeid. Fordi at når man opparbeider seg litt ekspertise på dette feltet, så er det jo store internasjonale organisasjoner som da også er avhengig av at man jobber internasjonalt, for eksempel i IAEA eller OECD-NEA.

Og for de som ønsker å følge den veien så er det også veldig spennende. Eller for eksempel UNSCEAR, som er FNs komité for å se på effektene av stråling. Og Debby har jo erfaring fra å jobbe i mange av disse internasjonale organisasjonene også. Så det er bare en liten del. Og vi har også et nasjonalt ansvar når det gjelder at nukleært materiale ikke kommer på avveie. Det er det som er ikkesprednings-regimet. Og der jobber en også, både nasjonalt, med å passe på det materialet som vi har i Norge, men også internasjonalt, og at en bistår for eksempel UD i forhandlinger, når det er snakk om nedrustninger eller å komme frem til avtaler for hvordan det nukleære materialet skal behandles. Så vi vi har et bredt spekter av oppgaver.

Andreas: 

Det er jo et veldig internasjonalt fagmiljø vi har. Og det er veldig mye internasjonalt samarbeid. Hvis man velger et studium i den retningen NMBU og vi tilbyr, så er man utsatt også for veldig mye internasjonalt samarbeid. Det er mange muligheter for å for eksempel ta et semester i utlandet.

Vi har mye samarbeid med USA, for eksempel. Berkeley og andre steder i USA. Og i Europa, selvfølgelig. Det er nordisk samarbeid med Sverige og Finland for eksempel. Men vi har veldig sterkt samarbeid for eksempel med Frankrike, hvor vi har mange studenter som drar dit et semester. Vi har mange studenter som kommer inn fra utlandet, som tar et semester hos oss.

Man er tidlig i studiet allerede utsatt for et veldig internasjonalt fagmiljø som jobber sammen. Og nukleærsenteret, selvfølgelig, det er norsk nukleært forskningssenter, men det er et internasjonalt forskningssenter som har også en internasjonal ambisjon.

Deborah:

Ja, vi har på NMBU også en felles master om dekommisjonering og radioaktivt avfall. Det er i samarbeid med universitetet i Porto, med universitet i Hasselt i Belgia, med Brasil og med International Atomic Energy Agency. Så da er det mulighet for å ta et semester, og som Andreas sier; vi får masse internasjonale studenter til NMBU også. Så studenter får en veldig bred kompetanse som gjør dem viktig i Norge, men også viktig internasjonalt.

Andreas:

Selvfølgelig utdanner vi folk for Norge, ikke sant? Det er helt åpenbart. Men altså, det er et utrolig stort behov internasjonalt for folk med den fagkunnskapen som de får hos oss. Vi har nylig vært i Brussel for et europeisk samarbeidsmøte om utdanning i nukleære fag, og det er helt utrolig hvor stort behov det er. Våre franske kolleger sier de må utdanne 8000 hvert år i nukleære fag for å opprettholde virksomheten som de har.

Det er enorme behov internasjonalt, og det er bare økende. Det er økende i Norge som Tone sa, og det er kanskje enda sterkere, økende behov internasjonalt, så det er en veldig fremtidsrettet utdanning du får, vil jeg påstå.

Hallfrid:

Ja, det høres ikke ut som han utdanner seg til arbeidsledighet, i hvert fall. Men opplever dere at det er nok interesse blant kommende studenter for disse fagene, eller skulle dere ønske at det var enda større interesse?

Andreas:

Jo flere, jo bedre syns...

Deborah:

Ja, det er en økt interesse, det ser vi, og spesielt blant de yngre. Helt klart. Vi har utdannet masterstudenter i mange tiår. Men det er økende interesse.

Andreas:

Vi ser at studentene de har… Som oftest har de et tilbud, jobbtilbud om kontrakt, før de er ferdig. Og mange ulike tilbud til mange ulike områder. Så det er ikke en dum situasjon å være når man er student, og kunne velge blant mange gode tilbud.

Tone:

Det høres jo ut som en drømmesituasjon for enhver student - å ha jobb før man er ferdig. Men tidligere så har vi jo hørt argumenter om at det har vært litt skummelt å utdanne seg innenfor denne retningen, fordi at det har vært sett på som en litt sånn nisjeutdanning, at det har vært begrenset med steder hvor man kunne begynne å jobbe. Men har dere inntrykk av at det er holder på å endre seg?

Deborah:

Ja, jeg syns det. Det er, og det vil bli, større etterspørsel for kandidatene våre. Vi ser at de ikke har noe problem, alle som vi utdanner har ikke noe problem med å få jobb. Så jeg ser den etterspørselen etter den type kompetanse.

Andreas:

Det er kanskje også et tegn at det var ikke NMBU eller UiO som hadde ideen for disse nye studieprogrammene. Det var faktisk regjeringen som kom til oss og sa: «Dere må legge opp den type utdanning, fordi Norge trenger det.»

(Kort jingle)

Hallfrid:

Jeg nevnte jo inn innledningsvis at vi skulle snakke om: «På hvilke områder er det etterspørselen vil bli størst?» Er det noen som har lyst å spå? Det er et spørsmål til alle, da. Er det det medisinske, eller er det innenfor beredskap og den type ting, eller det energi?

Deborah:

Jeg tror umiddelbart, så er det dekommisjonering, som jeg hører skriker høyest. Men når man ser på den geopolitiske situasjonen, er det klart at beredskap er et annet område hvor vi ser et økende behov. Og da er dessverre ikke bare kjernekraftulykker, men også mulig bruk av nukleære våpen. Så vi har allerede forskningsprosjekt som ser på den type konsekvenser av både kjernekraftulykker og atomvåpen. Så et litt mer ubehagelig behov, men det er helt klart at det er behov innenfor det området også.

Tone:

Jeg vil jo føye til at innenfor medisinsk strålebruk så tror vi at den utviklingen kommer ikke til å stoppe opp på en stund. Så det at en utvikler nye metoder og tar i bruk nye radiofarmaka - den utviklingen kommer bare til å fortsette. Og vi kommer nok til å prøve å løse flere og flere helseproblemer i tiden fremover. Så det er en viktig oppgave. Og vi ser også at når man for eksempel vurderer utvinning eller produksjon av nye radioaktive legemidler, så trenger vi også kunnskap om gruvedrift. Avfallshåndtering knyttet til den type virksomhet.

Andreas:

Det er ett aspekt vi ikke har snakket så veldig mye om ennå. Det er også brukt litt teknologiutvikling. Altså, når man driver med hva som helst, om det er på lab - man trenger utstyr. Og selvfølgelig, man kan kjøpe en del utstyr, men det teknologiutviklingen går videre. Og vi er også tett på og hjelper til, bidrar med teknologiutvikling. Nye typer detektorer, bruker kunstig intelligens som hjelpemiddel, som hjelper oss med arbeid på lab med… Ikke bare på lab, men også da selvfølgelig med numeriske simuleringer, beregninger. Det er et enormt potensial.

Tone:

Ja, jeg har ikke sagt noe om kunstig intelligens, men innenfor helse, eller medisinsk strålebruk, så er det jo faktisk tatt i bruk allerede. Og der etterspør vi jo unge, lovende studenter som kan plukke opp dette, fordi at det er så utrolig arbeidsbesparende. Altså, det er virkelig banebrytende innenfor billeddiagnostikk, og også det med å kunne tegne opp organer når man skal planlegge stråledose, altså stråleterapi. Så der er det jo allerede i bruk. Så nå vi må bare finne kloke måter på å få det implementert i nye metoder.

Hallfrid:

Jeg tror konklusjonen må bli at det finnes et vell av ulike områder å jobbe med hvis man velger å gå i denne retningen. Og at kunstig intelligens blir viktig også innenfor nukleærteknologi.

Da vil jeg bare takke for at dere kom hit, og så får vi håpe at vi har klart å vekke nysgjerrigheten hos flere til å søke seg mot en utdanning i nukleære fag – for det trengs!

Dette var den andre delen om temaet nukleær kompetanse. I del 1 møtte vi studenter som har valgt nukleære fag, og deres tanker og håp for arbeidslivet som møter dem. Hør gjerne den episoden også, hvis du ikke allerede har gjort det. 

(Jingle)

Hallfrid: 

Du har hørt på «Sikre kilder», en podkast fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. 

Hvis du liker podkasten vår, blir vi glad hvis du deler den med folk du kjenner. Trykk gjerne på følg- eller abonner-knappen der du fant denne episoden, så får du beskjed når det kommer nye episoder.

Har du noe på hjertet, tar vi gjerne imot ris eller ros på e-post til kommunikasjonsenheten@dsa.no.