SIKRE KILDER - en podkast om stråling
SIKRE KILDER - en podkast om stråling
Nukleær kompetanse - en utdanning for fremtiden (DEL 1:2)
Norge har et skrikende behov for folk med nukleær kompetanse! I 2023 bevilget regjeringen derfor 200 millioner kroner til et helt nytt senter for nukleær forskning. I tillegg ga de ekstra midler til å opprette nye studier innen nukleærteknologi på to universiteter.
Nå er de første kullene godt i gang med sine studier på henholdsvis Universitetet i Oslo (UiO) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Hva er nukleær kompetanse, egentlig? Hva lærer studentene som velger denne studieretningen? Og hvilke jobber kan de få etter endt utdanning?
Dette er del 1 av 2 om temaet nukleær kompetanse. I første del møter vi studenter som forteller om erfaringer med studiet, og forventninger til arbeidslivet etterpå.
I del 2 dykker vi dypere ned i hva nukleær kompetanse er, hvorfor det er så stort behov for det nå, og hvorfor vi i DSA er opptatt av at flere velger denne fagretningen.
Gjester i episoden er studentene Marius Torsvoll, Helene Kind Wensink og Hannah Westgaard fra UiO, samt studentene Cathrine Haagensli Bruun og Nicolay Lyngvær-Heyn fra NMBU.
Programleder: Hallfrid Simonsen fra kommunikasjonsenheten i DSA.
Musikk: So on track – Eternity Bro, Inside the chip – Pavel Yudin (Shutterstock)
Har du noe på hjertet etter å ha hørt episoden? Vi tar gjerne imot ris og ros på kommunikasjonsenheten@dsa.no
Marius Torsvoll:
Velkommen, velkommen.
Hallfrid Simonsen:
Ja, hva er det her for noe?
Marius:
Dette her er syklotronlaben, ved Oslo Syclotron Laboratory. Her har vi, ja, egentlig det man trenger for å gjøre et kjernefysikkeksperiment. Dominerende i rommet er vår flotte Oscar. Som er, hvis jeg ikke husker helt feil, den største lantan-bromid – etter volumberegning, ikke antall detektorer – men den største lantanbromid-detektoren i verden.
Hallfrid:
For en som ikke jobber med den slags – hva betyr det?
Marius:
Dette betyr at det er en uhyre spesifikk og spesialisert gammastråle-detektor. Så Oscar tillater oss å gjøre en god del spennende fysikk.
Hallfrid:
Vi befinner oss dypt nede i kjelleren, i Fysikkbygningen på Universitetet i Oslo, eller UiO, en av de eldste bygningene på Blindern. Vi har vandret gjennom korridorer og til slutt sluppet gjennom ei flere meter tykk dør, til syklotronlaboratoriet til Fysisk institutt. Her er vi fordi masterstudent Marius Torsvoll vil vise oss det som gjorde at han søkte seg til kjernefysikk. Instrumentet Oscar, som Marius snakker om, er altså en gammadetektor. For en uinnvidd ser det mest ut som et gigantisk pinnsvin i metall. Sammen med selve syklotronen lenger inne i rommet, gjør det at UiO har et helt unikt forskningslaboratorium.
Marius:
Her kan vi jo se syklotronen vår. Den er i en fin gulfarge.
Hallfrid:
Hva er egentlig en syklotron?
Marius:
En syklotron er i praksis én stor magnet, som spinner partikler rundt i bane, og så sender dem ut med en veldig høy hastighet.
(Jingle)
Hallfrid:
Du hører på «Sikre kilder», en podkast fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Jeg heter Hallfrid Simonsen, og jobber i kommunikasjonsenheten. Denne episoden skal handle om nukleær kompetanse, og at Norge trenger mange flere som Marius. Vi har nemlig et skrikende behov for flere med utdanning innenfor nukleærteknologi. Et behov som bare vil øke i årene som kommer. I 2023 bevilget regjeringen derfor 200 millioner kroner til et helt nytt senter for nukleær forskning. I tillegg ga de midler til å opprette 40 nye studieplasser innen nukleærteknologi på to universiteter.
Nå er de første kullene godt i gang med sine studier på henholdsvis Universitetet i Oslo (UiO) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, eller NMBU, i kortform. Denne podkast-episoden er den første av to deler om nukleær kompetanse, og i denne første delen møter vi studenter fra de to universitetene.
Hva slags kompetanse er det de får? Og hvorfor er dette en studieretning det er lurt å velge nå? Og hvilke jobber kan man få etter endt utdanning? Først skal vi høre litt mer fra masterstudent Marius Torsvoll i syklotronlaben. Han begynte på kjernefysikk før det nye studieprogrammet i kjernefysikk og nukleærteknologi hadde startet opp, men han skriver masteroppgave som retter seg mot nukleærteknologi.
Hallfrid:
Hva er det dere studenter kan bruke dette rommet til?
Marius:
Vi kan bruke dette til å skrive våre masteroppgaver. Det er flere som tar oppgave hos oss. Hvor vi bruker laboratoriet her for å gjøre et eksperiment, hvor de er med å planlegge eksperimentet, sette det opp. Og gjennomfører det, og så analyserer data. Fra scratch, på to år.
Hallfrid:
Hva tenker du om at dere har denne muligheten?
Marius:
Nei, det er jo unikt. Det er virkelig, virkelig noe helt spesielt, at man som masterstudent kan være med og sette opp eget eksperiment. Jeg vet ikke om noen andre steder i verden som gjør det. I hvert fall på samme nivå, hvor man får muligheten til å være med fra start. Og det er jo fordelen at man ikke er det største laboratoriet i verden, men at man kanskje har litt fleksibilitet som man ikke finner andre steder.
Hallfrid:
Var det avgjørende, eller hadde det noen innvirkning på at du valgte å studere her, eller?
Marius:
Akkurat dette syklotronlaboratoriet hadde det! Da jeg gikk på videregående så ble jeg vist rundt her av en professor. Som tok på seg å vise fram for en enslig videregåendestudent. Og jeg ble fanget. Fysikk på UiO, det var det jeg skulle.
Hallfrid:
I sin masteroppgave i kjernefysikk så gjør ikke Marius eksperimenter i syklotronlaben, selv om det var den som vekket interessen for faget. Han jobber derimot med reaktorsimuleringer.
Marius:
Jeg jobber med å bygge representative modeller for russiske ubåtreaktorer, og de radionuklidene som finnes der. Så det jeg i praksis gjør, er at jeg gjør simuleringer, og så prøver jeg å jobbe meg litt baklengs. Frem til hva vi tror noen av de gamle sovjetiske og nåværende russiske ubåtene hadde av reaktorer om bord.
Hallfrid:
Jøss! Høres veldig spennende ut, da!
Marius:
Det er veldig spennende. Og det er jo en utrolig unik fysikkoppgave. Rett og slett fordi fagfellevurderte fysikkartikler er like relevant som degraderte CIA-rapporter fra 80-tallet.
(Jingle)
Hallfrid:
Vi er ferdige i kjelleren, og beveger oss opp i første etasje, til vestibylen. Her henger en gigantisk pendel over tre etasjer, som er en kopi av et berømt eksperiment som ble utført første gang i Paris i 1851. Pendelforsøket var den første laboratoriedemonstrasjonen av at jorda roterer.
Et tydelig tegn på at vi befinner oss i Fysikkbygningen, og kanskje en inspirasjon for nye studenter? Her møter vi to av studentene fra det nyopprettede bachelorprogrammet i kjernefysikk og nukleærteknologi.
Helene:
Studiet handler jo veldig mye om muligheten for å bruke medisin, energi og sånne ting. Bruke fysikk til å løse sånne typer problemer, da, egentlig. Det er jo det studiet vårt er laga for, eller oppretta for. Det er jo helt nytt. Det er jo bare vi som har fått starta det her, og det er litt gøy.
Hallfrid:
Det sier Helene Kind Wensink. Sammen med Hannah Westgaard, er hun en del av det aller første kullet på 28 studenter, som startet høsten 2023. Hannah forklarer hvordan hennes interesse for kjernefysikk starta.
Hannah:
Det starta egentlig litt som en frykt, fordi jeg så på en serie på NRK som het «Partikkelmysteriet». Jeg husker ikke helt hvordan det gikk for seg, men det var i alle fall sånn at alle de voksne forsvant, og så var det masse barn, og så, jeg tror de var…om det var Tyskland eller Frankrike, et eller annet sted med kjernekraft, da. Hvor, sånn jeg husker det, i hvert fall, de var veldig redd for stråling, og så var det stråling, og de måtte være i bunkere og sånn. Jeg tror ikke jeg husker det sånn det faktisk skjedde, men jeg ble i hvert fall veldig redd for det. Så etter hvert så begynte jeg å undersøke, og, ja, hva er egentlig denne strålingen? Kommer jeg til å dø, liksom? Så undersøkte jeg litt mer da. Det starta jo som en frykt, men så ble det mer en fascinasjon om hva kjernefysikk er da.
Hallfrid:
Helene har hatt en annen vei inn mot studiet. I motsetning til Hannah hadde hun ingen tidlig interesse for kjernefysikk i seg selv, men ble interessert i den medisinske delen av det.
Helene:
Kjempespennende at man kan drive med medisin, og også energi, og jeg hadde veldig lyst til å finne noe klimakrise-/medisinretta. Jeg hadde lyst egentlig til å bli lege, men jeg er utrolig redd for sprøyter og sånt, så jeg tror ikke det hadde passa meg. Men jeg hadde liksom lyst til å hjelpe, eller redde, eller få til etter eller annet kult i verden, da, innenfor en av de to grenene. Og da passet jo dette egentlig ganske perfekt, beskrivelsen, som jeg var ute etter da.
Hannah:
Og som alle andre universitetsutdanninger så kan du jo velge litt hva du er mer interessert i. Helene er for eksempel mer interessert i kjemi, mens jeg er litt mer interessert i på en måte…
Helene:
Programmering?
Hannah:
…programmering og fysikkdelen av det. Du tar jo uorganisk kjemi nå?
Helene:
Ja, jeg fikk anbefalt å ta det, hvis man går litt mer medisinretta, så som det ene friemnet mitt så valgte jeg det da.
Hallfrid: Hva tenker dere om å studere noe som både er nytt, men også blir ansett som «dette er veldig viktig for samfunnet nå»; det er jo en grunn til at dette studiet har blitt opprettet akkurat nå, liksom. Har dere tenkt noe på det, eller?
Helene:
Det er stas (begge ler).
Hannah: Ja, det er skikkelig kult. Altså, reaksjonen fra absolutt alle når jeg sier jeg studerer kjernefysikk er sånn «Åh!! Gjør du det!» Eller, hvis det er litt eldre folk så er det sånn «Åååååh….» (begge ler igjen). Så det er litt sånn variert, da. Men det er veldig gøy.
Helene:
Du føler ikke at du går mot ingenting. Du har et mål, og folk trenger deg, og det gjør at det er veldig givende. At det er… åpenbart så trengs det jo, det studiet her, fordi at det trengs folk. Så du føler ikke at det er sånn «Åh, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med studiene». Du kommer åpenbart til å gjøre en jobb, da, hjelpe.
(Jingle)
Hallfrid:
Hallo!
Cathrine:
Hei! Stig på.
Hallfrid:
Takk, takk.
Hallfrid:
Jeg har tatt turen videre til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og masterstudent Cathrine Haagensli Bruun viser hva de driver med på isotop-laben.
Cathrine:
Okey, velkommen på laben! Så her inne har vi gamma-målerne våre. Her ser vi det er tykt, det synes best på den her, men alt dette her, tykke blyplater, som man kan tenke «Er det veldig farlig det som er inni her?» Men nei, det er det ikke. Vi måler på veldig lave konsentrasjoner, så vi må faktisk beskytte prøvene våre mot bakgrunnsstrålinga.
Hallfrid:
Universitetet som ligger i landlige omgivelser på Ås i Akershus, har røtter tilbake til 1800-tallet, da det var Norges landbrukshøgskole. Etter sammenslåing med veterinærhøgskolen, ble det til NMBU, og driver i dag forskning og utdanning innen miljø- og biovitenskapene.
Med de ekstra midlene som skal fremme Norges nukleære kompetanse, har også NMBU opprettet en ny master, i nukleær- og miljøvitenskap, men med et annet faglig utgangspunkt enn UiO. Mens fysikk ligger i bunnen for studiene i nukleærteknologi på UiO, er det kjemi som er grunnlaget på NMBU.
Cathrine er en del av det foreløpig lille kullet som startet på masteren høsten 2024.
Cathrine:
Radioaktivitet- og miljøstudiene er jo veldig spennende, fordi de bygger på, både hvordan radioaktive isotoper beveger seg i miljø og natur, men også hvordan man skal ta beslutninger basert på de miljøprøvene man tar. Så man lærer både om feltarbeidet. Man er ute, man jobber, det er egentlig anvendt kjemi, da. Og så er man jo på lab. Men vi lærer også om «hva er atomberedskap?», hvordan jobber DSA da, med disse utfordringene, som vi målte i miljøprøvene våre tidligere. Og at man får følge hele systemet er veldig spennende.
Og så er det jo ikke noen hemmelighet at jeg så «Oppenheimer» sommeren før jeg begynte på masteren (ler litt). Dette er jo spennende, kan man jobbe med det i Norge? Ja, man kan få den her… nå er ikke jeg noen fysiker selv, syns kjemi er mye mer spennende. Fant ut at her er det en vei inn i det nukleære feltet, via NMBU, da.
Hallfrid:
På NMBU kan man fordype seg i det nukleære også på bachelornivå, gjennom studieprogrammet radioaktivitet og miljø. Bachelorstudent Nicolay Lyngvær-Heyn har fått med seg at dette er en etterspurt kompetanse i Norge nå.
Nicolay:
Egentlig tok jeg det fordi jeg skjønte at det er et fagfelt hvor vi har færre og færre spesialister, og jeg vet at Norge trenger flere folk som har kunnskapen. Så for min del så var det ganske logisk å ta en utdanning der jeg vet at jeg kan få jobb. Og et utdanningsområde hvor jeg kan utforske litt forskjellige områder, altså fagfelt. For eksempel fysikk, geologi, og så kan du lære om analytisk kjemi, og du kan fordype deg i masse forskjellige greier. Så jeg syns det var veldig spennende.
Hallfrid:
Du kunne sikkert gjort det mange andre steder også, hvorfor ble det her, på NMBU?
Nicolay:
Akkurat på NMBU, så er det fordi kompetansen til professorene som er her er ganske høy innenfor de forskjellige fagfeltene.
Cathrine:
Og så må jeg skyte inn at du kan ikke ta radioaktivitet og miljø noe annet sted. Det er bare her man kan ta det.
Nicolay:
Men det er jo også, i og med at det er et så tverrfaglig studium, så er det jo også mange forskjellige fag som du kan ta andre steder. For eksempel så har vi jo samarbeid med UiO, ved det her…hva er det…
Cathrine:
Nukleærsenteret?
Nicolay:
Ja, Nukleærsenteret, ja.
Cathrine:
Hvor man kan ta fag sammen med de studentene som jeg skjønte du har prata med allerede. For det er jo den store fordelen med, ja ikke for deg da enda, men den bacheloren her er veldig åpen. Så man kan velge studieløpet sitt litt som man vil. Så hvis man er veldig interessert i fysikk, så er det naturlig å skulle dra til UiO og ta litt fag der, for de har litt annen kompetanse enn oss. Og for de som er interessert i strøm, så er det veldig enkelt å ta fag på fornybar energi. Mens jeg har en mer forurensningsinteresse, så jeg har tatt veldig mye forurensningsfag da, og miljøfag.
Hallfrid:
Både Nicolay og Cathrine er trygge på at uansett hvilken retning de velger innenfor de nukleære fagene, så har de valgt en utdanning som vil være etterspurt når de er ferdige. Ikke minst fordi de jobber tett med eksterne aktører underveis i studiet.
Cathrine:
Vi har masse gjesteforelesere både fra DSA, IFE og NND, som er de tre store, men også mye gjesteforelesere fra miljøsektoren. Så NVE, miljøkonsulenter, Statens vegvesen. Så vi er veldig tett på arbeidslivet. Så det bygger også opp under den her at vi er ikke så bekymra for om vi får jobb eller ikke. Vi møter dem konstant, og vet at det vi lærer her, det gjør de også på DSA. De lab-teknikkene vi bruker her, det er de samme som dere bruker. Det er veldig betryggende da.
Nicolay:
Det er litt sånn «live and learn» - du finner ut av hva du har lyst til å gjøre mens du studerer, for det er så mange veier du kan gå. Du kan jobbe innenfor sikkerhet, du kan fokusere mer på miljødelen, eller så kan du fokusere mer på radiokjemien, eller altså… Det er egentlig uendelig med muligheter, og uansett hva du går så får du en ettertrakta kompetanse.
(Jingle)
Hallfrid:
Vi tar en kjapp tur tilbake til Universitetet i Oslo, hvor masterstudent Marius Torsvoll på kjernefysikk og nukleærteknologi har en klar plan for framtida – han vil bli forsker. Men hvis han ikke blir det, ser han også mange andre muligheter.
Marius:
Jeg har lyst til å ta en doktorgrad og forske på kjernefysikk og reaktorer. Det kunne jeg tenkt meg. Jeg har det utrolig gøy hver eneste dag. Jeg drar på universitetet for å skrive, jobbe, lese. Jeg får lese og skrive og jobbe med ting jeg syns er virkelig, utrolig spennende.
Hallfrid:
Hvis du ikke skulle blitt forsker da, hva ville du gjort da?
Marius:
Nei, altså, det hadde jo vært gøy å jobbe på en kjernereaktor, men det tror jeg kanskje jeg må se langt etter i Norge enn så lenge. Men jeg har nå i hvert fall det målet nå da, om å ta en doktorgrad, og så får vi se.
Hallfrid:
Men når vi er inne på den tematikken der da, hva tenker du om at man nå for det første har opprettet nye studieplasser innenfor nukleærteknologi, både her og på NMBU, og ja, tenker du at det er viktig det området du studerer? Eller, hvordan ser du på det?
Marius:
Ja, jeg tenker det. Uavhengig av hva Norge bestemmer seg for politisk, om kjernekraft eller ikke, så kommer vi til å trenge folk. Som vet hvordan reaktorer fungerer, vi trenger folk som vet hvordan man kan produsere medisinske isotoper, vi trenger mennesker med nukleær kompetanse rett og slett. Og det handler om at vi skal være klar over vår egen beredskap og sikkerhet. Men det handler også om at vi skal ha kunnskap om nye medisinske teknikker, og hva landene rundt oss gjør. Så da er det for meg åpenbart at uavhengig av om Norge skal ha kjernekraft eller ikke, så må vi ha mennesker som kan kjernefysikk!
(Jingle)
Hallfrid:
Dette var den første delen om temaet nukleær kompetanse. I del 2 dykker vi dypere ned i arbeidslivssiden av det, hvor behovet for mer kompetanse er størst, og hvorfor vi i DSA er opptatt av at flere velger denne fagretningen.
Du har hørt på «Sikre kilder», en podkast fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet.
Hvis du liker podkasten vår, blir vi glad hvis du deler den med folk du kjenner. Trykk gjerne på følg- eller abonner-knappen der du fant denne episoden, så får du beskjed når det kommer nye episoder.
Har du noe på hjertet, tar vi gjerne imot ris eller ros på e-post til kommunikasjonsenheten@dsa.no.
(Jingle)