Atomberedskap - hva gjør vi hvis det skjer en atomulykke?

Norske myndigheter var dårlig forberedt på Tsjernobyl-ulykken i 1986. Hva slags atomberedskap har vi i dag? Har risikoen for atomuhell økt? Og vet du hvordan DU skal forholde deg hvis det kommer et stort radioaktivt nedfall over Norge?

Alt dette og mer til får du svar på i denne episoden av Sikre kilder.

Transcript

Copy

(Intro)

Arkivklipp NRK: «29. april klokka 10: Analyser av luftprøver viser at noe er i gjære også i Norge. Natta til 30. april: Prøver viser at det er et betydelig nedfall, særlig av radioaktivt jod. Forskerne drøfter utover natta om man skal anbefale å holde barna hjemme fra barnehagen, fordi det radioaktive jodet kan pustes inn. Sverige rådspørres.»

(Jingle)

HS: Hei! Velkommen til en ny episode av «Sikre kilder», en podkast fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. I denne episoden skal vi snakke om atomberedskap. Innslaget vi hørte i starten, var fra et radioprogram som ble sendt på NRK i 1986 om Tsjernobyl-ulykka. Vi hørte referat fra en rapport som Statens institutt for Strålehygiene laga de første hektiske dagene etter ulykka.

Det vi skal snakke om i dag, er: Hva gjør vi hvis det skjer en atomulykke i dag? Hvor godt forberedt er vi på en alvorlig atomulykke? Hva bør du som enkeltperson gjøre hvis noe slikt skulle skje?

Til å snakke om dette ganske store temaet, har jeg i dag fått med meg Astrid Liland, du er beredskapsdirektør her i DSA, og har lang fartstid. Jobbet med atomulykker og konsekvenser for mennesker og miljø i over 20 år. Og så har jeg med meg Bredo Møller. Du er senioringeniør hos oss. Du har også mer enn 20 års erfaring med overvåkning av radioaktivitet oppe i nord. Du er med oss på telefon fra Svanhovd, som er, ja, lengst øst i Finnmark, vel? Nærmere bestemt Pasvikdalen, stemmer ikke det?

BM: Jo, det stemmer. Takk for invitasjonen, hyggelig å være med.

HS: Ja, velkommen til dere begge to.

AL: Takk.

HS: Innslaget i starten var altså fra 1986, og hvis du er født noen år før det, husker du sikkert dette godt. En av reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, i det som i dag er Ukraina, den gangen Sovjetunionen, eksploderte. Det fikk store konsekvenser for Norge, med radioaktiv forurensning i naturen, som vi faktisk kan spore restene etter den dag i dag. Dette er den verste ulykka ved et atomkraftverk vi har hatt noen gang. Og det får meg til å tenke på - hva gjør vi hvis noe lignende skjer i dag? Det er jo 35 år siden, men kan noe sånt skje, og hva gjør vi da? Jeg tror jeg sender dette spørsmålet til deg, Astrid.

AL: Ja, nå er det veldig mange atomreaktorer i hele verden, over 400 stykker, og det er klart at ulykker kan skje ved slike atomkraftverk også i dag. Sikkerheten på atomkraftverk blir jo stadig bedre, og man bygger nye kraftverk som det er mindre sannsynlig at det kan gå noe galt med, men fortsatt fins det en del kraftverk av den typen som var i Tsjernobyl, eller andre gamle kraftverk også, som det kan skje et uhell ved. Så vi må jo være forberedt på at det kan skje, selv om det heldigvis skjer veldig sjelden.

HS: Men hva lærte vi av Tsjernobyl, som vi har tatt med oss videre?

AL: For det første så lærte vi at så alvorlige ulykker kan skje, og at den radioaktive forurensningen som slippes ut kan fraktes over enormt store avstander. Tsjernobyl-kraftverket ligger over 1000 kilometer fra Norge. Likevel fikk vi store mengder radioaktivt nedfall, fordi vinden blåste i den retningen mot oss den gangen. Så lærte vi selvfølgelig også at man må være forberedt på å håndtere en ulykke hvis det skal skje. Og det var vi ikke i 1986, så det var full forvirring i starten, om hva det var som hadde skjedd, om hvor mye nedfall som hadde kommet til Norge, og hva man skulle gjøre. Myndighetene var heller ikke koordinert, og snakket med forskjellige stemmer, ga forskjellige råd. Og det oppstod en forvirring både hos fagfolk og hos myndighetene, og da selvfølgelig også hos den jevne nordmann. Så etter Tsjernobyl-ulykken ble det bygget et kriseutvalg for atomberedskap, som fortsatt er i funksjon i dag, hvor man har en felles planlegging fra de forskjellige sektorene i samfunnet, fro hvordan man skal håndtere en hendelse hvis noe skjer og iverksette tiltak, for å beskytte liv, helse, miljø og samfunnsinteresser, dersom det mot formodning skjer en slik ulykke igjen.

HS: En ting er en stor ulykke som den i Tsjernobyl, men det er jo andre ting som kan skje som involverer radioaktivitet. Hva slags ulykker eller hendelser er det vi må forvente at skal kunne skje?

AL: Vi har jo flere såkalte dimensjonerende scenarier, som er uhellsscenarier som vi skal kunne håndtere med den norske atomberedskapsorganisasjonen. Og i tillegg til disse kjernekraftulykkene så har vi også mange atomdrevne skip langs norskekysten, både allierte atomubåter men også sivile isbrytere, som er atomdrevet, russiske, som seiler langs norskekysten hvert eneste år. Og i tillegg er det skip også som frakter brukt brensel eller radioaktivt avfall. Og med en lang kystlinje og til dels hardt vær, ekstremvær som vi har sett også, så kan det jo hende at noen av disse får problemer og trenger å søke nødhavn langs norskekysten, eller at de får et uhell med et utslipp. Så det er en av de tingene som vi jobber mye med, hvordan vi håndterer en sånn type hendelse. Så har vi også mindre hendelser som skjer sånn innimellom, som er f.eks. transport av radioaktive legemidler blir påkjørt. Eller at man får noen kolli med radioaktive stoffer som er på et spedisjonslager som blir påkjørt av en truck for eksempel. Vi har sånne små uhell hvert år egentlig, med små kilder fra industri eller medisin, hvor det blir et lokalt lite uhell som håndteres også. Så vi har egentlig et ganske stort spenn fra kjempealvorlige ulykker til mindre hendelser som er litt enklere å håndtere. Men alt skal det være planer for, og det har vi.

HS: Men er det sånn at risikoen for et større atomuhell har økt?

AL: Det er mange kjernekraftverk som er ganske gamle nå. Og mange har fått utvidet levetiden sin utover de 30 årene de egentlig var bygget for. I det så ligger det at jo eldre disse kjernekraftverkene er, og jo lengre denne levetiden utvides, desto større sannsynlighet er det faktisk for at noe kan gå galt, selv om det er gjort mange ekstra tiltak på sikkerhetssiden. Så det må man være klar over. Og så er det det at antallet reaktordrevne skip som er i våre farvann har økt. Så antallet besøk til Norge av allierte atomubåter har økt vesentlig de siste årene. Og vi forventer også at det vil bli bare mer transport langs norskekysten av skip som enten er reaktordrevet eller har radioaktiv last om bord. Blant annet fordi klimaendringene har gjort at nordøstpassasjen nå er åpen deler av året, slik at transport kan gå den veien i stedet for å gå via Suezkanalen og hele veien til Østen. Så slik sett vil vi si at det har vært en økt risiko for uhell. I tillegg så har jo russerne utviklet nye atomdrevne våpensystemer. Og den såkalte nukleære triaden til Putin er jo fortsatt veldig høyt på deres agenda, og en del av Russlands viktige militære strategi, og den har ikke blitt mindre heller med årene, snarere tvert imot.

(Jingle)

HS: Hvis det nå skjer ei ulykke, eller en mindre hendelse, som innebærer utslipp av radioaktive stoff, hva skjer da? Hvordan får norske myndigheter vite om det?

AL: Hvis det skjer i utlandet så er det en internasjonal konvensjon om tidlig varsling som gjelder. Det er det internasjonale atomenergibyrået i Wien som administrerer denne. Så alle land i verden som er med i denne ordningen. Og da har man en varslingsplikt til IAEA, som varsler videre til alle medlemsland. Så da får vi det til vår telefonvakt, som er på 24/7, alle dager hele året. Og hvis det skjer i Norge så er det på lik linje en varslingsplikt, både fra den virksomheten som eier den kilden som det da er utslipp fra, og fra selvfølgelig nødetater som kommer over et visst sted, for eksempel det er en kilde som plutselig dukker opp som vi ikke vet hvem tilhører. Så varslingsplikten ligger der både nasjonalt og internasjonalt, og DSA er da det nasjonale og internasjonale varslingspunktet for alle strålingsuhell og atomulykker. Og da vil vi få beskjed hvis noe skulle skje. I tillegg så har EU-kommisjonen også sitt varslingsnettverk, som heter ECURIE, som varsler om alt som skjer i Europa, direkte til oss.

HS: Men hva er det rent konkret som skjer i Norge? Hva slags overvåkning eller tiltak er det vi har, for å fange opp hvis noe skulle skje?

AL: Når det gjelder overvåking, så har vi et landsdekkende målenettverk som heter Radnett, som måler på 33 forskjellige stasjoner rundt omkring i landet, slik at hvis det skulle komme radioaktivitet i luft over noen norske områder som ikke har vært varslet om; det er en varslingsplikt, men la oss si at noe slo feil slik at det ikke ble varslet om det, så kan disse stasjonene plukke opp at det har vært en økning i strålingsnivået, og da går det en alarm direkte til DSA, til både telefonvakt og til de som drifter dette spesielle nettverket, og Bredo, du er jo en av de som er bakvakt for dette systemet så du kjenner også godt til dette varslingsnettverket?

BM: Ja, det stemmer det, det kommer vi sikkert tilbake til etter hvert. Men vi har en av disse stasjonene på Svanhovd, som var den første for øvrig av de nyetablerte Radnett-stasjonene som kom på plass etter det eldre NILU-nettet ble lagt ned.

HS: Det passer egentlig bra at du kommer inn her, Bredo, du kan få lov til… for du jobber da ved den beredskapsenheten som er på Svanhovd i Øst-Finnmark, det er jo ikke mange kilometer til grensa til Russland der. Du kan jo starte med å fortelle oss hva det egentlig er dere driver med der oppe?

BM: Ja, da har jeg litt lyst til å gå litt tilbake i tid, og ta historikken ganske kjapt her. Stasjonen her på Svanhod, som du kaller det, eller beredskapsenheten som den ble opprinnelig kalt i sin tid, ble etablert tidlig på nittitallet allerede. Og det var et resultat av sammenslåingen av det som den gang het Statens institutt for strålehygiene og Statens atomtilsyn, som ble Statens strålevern, og da ble også beredskapsenheten her på Svanhovd etablert. Og hele bakgrunnen for etableringen det var jo et resultat av en gjennomgang av norsk atomulykkeberedskap. Det var en NOU, norsk offentlig utredning, som ble fremma en del tiltak, som skal bedre norsk atomulykkeberedskap. Og der står det svart på hvitt ganske klart, at det skulle etableres et kompetansesenter for atomulykkeberedskap i Øst-Finnmark. Med et tilhørende laboratorium og en del måleberedskap, måleressurser, sånn som det etableres her. 

HS: Men du må si litt mer om hva slags rolle du og beredskapsenheten der opp har?

BM: Som sagt så har vi mange forskjellige oppgaver, og hvis jeg skal koke det ned i en 3-4 hovedstikkord, så er det naturligvis regional atomberedskap, som et resultat av denne utredningen som ble gjort på nittitallet. Miljøovervåking i regionen er veldig viktig her, vi har en egen lab og er ute og samler prøver selv, og får prøver fra hele landsregionen hit, så vi holder et øye med hva som er av nivå av radioaktivitet i naturen. Vi er involvert i et nasjonalt og internasjonalt samarbeid, kanskje spesielt norsk-russisk samarbeid. Det er jo et viktig poeng her, at vi er involvert i det som vi kaller atomhandlingsplanen, som er norske myndigheters virkemiddel for å kunne redusere risikoen for alvorlige ulykker og radioaktiv forurensning. Vi har vært tungt involvert i de prosjektene. Så er det kunnskaps- og informasjonsformidling, som vi er med på å øke kompetansen på beredskapsnivå, både hos Fylkesmannen, eller Statsforvalter som det er nå, kommuner, nødetater og sivilforsvaret blant annet.

HS: En del av jobben du gjør er å drive med luftovervåkning. Hvorfor er det viktig?

BM: Astrid har vært litt inne på det tidligere, og nevnt blant annet dette overvåkningsnettverket Radnett, som for øvrig alle kan gå inn på våre nettsider, på radnett.dsa.no, og se data fra dette nettverket, som oppdateres hver time, og du kan se trender siste døgn og siste måned, siste år. Og det er jo sånn at luftovervåkningen, den kan man si består av flere forskjellige systemer, og det er kombinasjonen av disse som til sammen utgjør et veldig effektivt verktøy for å kunne få da et tidlig varsel i tilfelle det har vært et ukjent radioaktivt utslipp utenfor Norges grenser, og som kan komme innover Norge. Og vi kan da ved hjelp av andre systemer kartlegge sammensetningen av radioaktive stoffer i lufta, eller det vi kaller nuklider, som igjen kan gi oss informasjon om hva kilden kan være. Jeg bruker å sammenligne det litt med et fingeravtrykk som kan spores tilbake til en person. På samme måte kan vi da bruke våre målesystemer til å spore tilbake til en eventuell kilde. Og spesielt da ved hjelp av værdata, så kan det gi oss en indikasjon på hvor dette kan komme fra.

HS: Hvorfor er det akkurat på Svanhovd den enheten du jobber i er plassert? Hvorfor er det et viktig sted å være?

BM: Det er ikke tilfeldig at vi er plassert her vi er, så nær den russiske grensen, det er jo en stor tetthet av nukleære installasjoner i våre nærområder. Vi har Andrejevabukta, som er en marin base som er lagt ned, hvor man har mye radioaktivt materiale oppbevart. Nordflåten opererer her, med det som de måtte ha av både utrangerte ubåter og ubåter som er i drift, og har sine turer ut i Barentshavet. Kola kjernekraftverk har vi jo bare 20 mil fra den norske grensen. Så alt dette her gjør at vi må være til stede og holde utkikk på mulige utslipp fra disse kildene.

HS: På disse 20 årene og vel så det som du har vært der oppe, har det vært noen endring i hvor mange observasjoner som gjøres? Er det likt, er det mer nå, er det mindre, eller, hvordan opplever du det?

BM: Ja, det er ganske interessant, for vi har en liten indikasjon på at vi ser stadig mer. Ikke av de store ulykkene, men i hvert fall mer og mer, eller oftere, spor av radioaktivt jod for eksempel, som er ett type radioaktivt stoff som vi er litt på utkikk etter, som kan indikere at det har vært et utslipp et eller annet sted relativt nylig. Det er jo det som er litt poenget med det. Og ja, det har vært noen få påvisninger hvert annet år fra mange år tilbake, til flere påvisninger hvert år de siste åra.

HS: Hva kan det skyldes da?

BM: Man kan jo bare spekulere litt. Det er litt vanskelig å kunne spore mye av dette her, jeg har jo vært inne på noe av metoden for det allerede, men når det er så små nivåer, og så få treffpunkter, altså dette er jo ikke så mange stasjoner dette blir plukket opp i, så er det litt vanskelig å kunne finne ut nøyaktig hvor det kommer fra. Men kildene er jo enten innenfor nukleærmedisin, altså sykehus har jo utslippstillatelse til dette her. Det kan være fra nukleære installasjoner, og også fra sivile kjernekraftverk. Så det kan være fra mange forskjellige kilder.

HS: Det høres jo litt bekymringsfullt ut at det blir flere påvisninger om året enn det var for bare noen år siden, men trenger vi å bekymre oss for det?

BM: Neida, det er jo viktig å påpeke her at dette er svært, svært lave konsentrasjoner vi ser. Og det er så vidt vi har mulighet for å påvise dette her, med de instrumentene vi har. Og sier mer om vår evne til å påvise noe framfor noe annet egentlig. Hvis man skulle sammenligne så er jo dette her deteksjoner på nivå med en tusendedel av det som vi så etter Fukushima-ulykken, som kom hit til Norge. Og selv det igjen, den gangen, var en tusendedel av det vi kunne se etter Tsjernobyl. Så det er ingen bekymring for verken miljø eller helse.

(Jingle)

Arkivklipp NRK: «Du sjøl som går gravid, har du lagt om kostholdet, gjort spesielle ting? Ja, jeg er kanskje litt mer… jeg spiser ikke så mye grønnsaker som jeg kjøper i butikker og på torget. Sånne tidlig-grønnsaker. Selv om grønnsakene er friskmeldt av helsemyndighetene? Ja, men jeg kanskje er litt usikker, på hvor mye målinger de har gjort, og om de har tatt og målt alle plasser. Jeg har jo selv en bærhage, litt frukt og en kjøkkenhage, og det er jeg litt i tvil om jeg skal bruke av det som er der, på grunn av at jeg ikke har fått det kontrollert.»

(Jingle)

HS: Dette var et lite utdrag fra et intervju med en gravid småbarnsmor i Trøndelag, hentet fra radioprogrammet om Tsjernobyl-ulykka på NRK i 1986. Trøndelag var ett av områdene som fikk mest radioaktivt nedfall, og dermed var det mange som var bekymret for konsekvensene. Den første tida kom det også en del motstridende meldinger, som bidro til bekymringa, slik du nevnte tidligere i programmet, Astrid. Vi skal altså vende litt tilbake til det vi snakka om i starten, nemlig hva gjør vi hvis det skulle skje ei stor ulykke? Hvordan unngå forvirring og unødig bekymring? Så da spør jeg deg igjen Astrid, hvordan ville dette være i dag, hvis en slik ulykke skulle skje - hvordan får du og jeg, som privatpersoner, vite det?

AL: Som sagt så er vi nasjonalt og internasjonalt varslingspunkt, så vi vil jo få melding om at noe har skjedd veldig raskt. Så har vi jo en kommunikasjonsstrategi som sier at straks vi vet noe så legger vi ut beskjed om det på våre nettsider. Og vi informerer også til statsforvaltere, til departementene, til alle etatene i KU, vi sørger for at det går ut et nasjonalt varsel om at noe har skjedd. Media pleier jo også å plukke det opp, og hvis ikke så er jo vi på og informerer dem om også selvfølgelig, slik at folk skal å beskjed så hurtig som mulig. Og det som er viktig med de tiltakene som iverksettes i tidlig fase, hvis det er noe som skjer ganske nært Norge, så er det sånn at da kan det ta bare noen timer da, hvis det er for eksempel på et kjernekraftverk i Sverige, så tar det bare noen timer før det når den norske grensa. Og da er det veldig viktig at vi har forhåndsplanlagt tiltak som vi kan iverksette hurtig, og at folk hører på de rådene og påleggene som kommer. Og det viktigste er egentlig – sørg for å gå inn, opphold deg innendørs hvis det kommer en sky med radioaktivitet over landområdet, fordi da beskytter du deg mot den strålingen og de radioaktive partiklene som er der. Og så vil vi, hvis de ter utslipp av radioaktivt jod det er snakk om, be folk også om å ta jodtabletter. 

Jodtabletter bør du gå på apoteket og kjøpe og ha for hjemmelagring. Og da er det veldig viktig at du sier på apoteket at du skal ha tabletter mot atomulykker. Det har dessverre vært enkelte forvekslinger mellom jod som et kosttilskudd til for eksempel gravide, og jodtabletter til atomulykker, så sørg for at du får de mot atomulykker, og det står veldig tydelig på pakken. Så kjøp det og ha det hjemme, for hvis det skjer et utslipp og du får beskjed om å oppholde deg innendørs og ta jodtabletter og du ikke har kjøpt jobtabletter på forhånd, ja da må du faktisk bare bli inne og ikke gå ut og kjøpe det da. For det viktigste er å ikke være ute mens en sånn radioaktiv sky passerer over der hvor du bor eller oppholder deg.

HS: Det har jo vært en veldig aktuell sak denne våren her, som man lett kommer på når man begynner å snakke om tiltak og hva man skal forberede seg på. I Tromsø har det jo vært en del støy i forbindelse med at myndighetene har sagt ja til å ta imot reaktordrevne ubåter, noen kaller det atomubåter, fra NATO. Hvorfor er det så stor bekymring blant folket der, eller i hvert fall er de noen da, som er bekymret?

AL: Det er flere årsaker til at folk er bekymret. En av årsakene er at folk er redd for det utslippet som kommer, og tenker på Tsjernobyl, eller tenker på atombombene over Nagasaki og Hiroshima, så de tenker gjerne rundt radioaktivitet og stråling at det er kjempefarlig. Det som er med radioaktivitet og stråling er at det er faktisk rundt oss i naturen og i kroppen vår også til vanlig, som naturlig radioaktivitet. Men hvis du får veldig mye radioaktivitet så kan du bli syk og i verste fall så kan man dø av det. Så det som er utfordringen for folk flest er å forstå hvor er man i landskapet mellom naturlig bakgrunnsstråling som ikke er farlig, og opp til denne kjempefarlige, dødelige strålingen. Et eller annet sted her i mellom vil det ligge hvis det er et uhell med en sånn reaktordreven ubåt. Og vi kan ikke forvente at alle folk i Norge har kunnskap om radioaktivitet og stråling, og klarer å sette den risikoen i perspektiv med andre risikoer som de pådrar seg til daglig, så vi har veldig forståelse for det. Nå er det jo sånn at de reaktorene som er om bord i slike atomubåter, de er mye mindre enn reaktorene på et kjernekraftverk, de er bare cirka en tiendedel av det som er på et kjernekraftverk. Og i tillegg så er de jo bygget for å være veldig robuste og tåle veldig høyt trykk da, for de er jo neddykket stort sett veldig mye av tiden, og skal tåle mye da i og med at de er om bord i et fartøy.

I Tromsø så var jo også mer av bekymringen linket til sikkerhetspolitikk, altså, hva sier Russland når det kommer atomubåter til Norge? Hvordan vil de svare på det, vil de være mer aggressive, vil Tromsø bli et bombemål? Og det er jo en annen del av hele NATO-politikken, hele forsvarspolitikken, som ikke er vårt ansvarområde, men som vi selvfølgelig også forstår at folk har en bekymring rundt det, og forsvarspolitikk har jo mange sterke synspunkter om, og det kom jo også tydelig til utløp i det folkemøtet som var i Tromsø i begynnelsen av mai, hvor forsvarsministeren deltok. Så det var jo mange spørsmål som gikk direkte rundt dette med forholdet til Russland, og med en eventuell fare for innbyggerne i Tromsø da fordi det kommer besøk akkurat dit.

HS: Men har vi økt beredskapen som følge av disse anløpene?

AL: Vi har gjort en veldig grundig prosess med å vurdere sikkerheten og beredskapen rundt denne havnen i Tromsø. Så før det kunne komme et anløp dit så måtte forsvaret få en forhåndsgodkjenning på at den havnen kunne brukes. Hver gang det kommer et slikt skip som skal besøke norsk havn, så må Forsvaret søke om konsesjon, og vi er innstillende myndighet på den konsesjonen. Vi stiller veldig strenge krav til hva som må være på plass for at vi skal tillate at det kommer et sånt skip inn. 

HS: Jeg kan stille det spørsmålet også, Bredo, i forbindelse med det her. Nå sitter jo ikke du i nærheten av Tromsø, jeg er klar over at det er store avstander der oppe. Men jeg vet at du har vært der i forbindelser med noen målinger nå med anløpet og alt sånt. Hva slags inntrykk har du fått, av stemninga blant folket der oppe, når det gjelder dette?

BM: Det er litt interessant det som Astrid sier her. Jeg har også litt lyst til å trekke en parallell her til Sør-Varanger, for vi opplevde jo noen av den samme oppkjørselen i forbindelse med, altså, Sør-Varanger var den første kommunen som også delte ut jodtabletter i forbindelse med Kola kjernekraftverk, og da var det litt skepsis i starten, for «hvorfor skjer dette her nå, hvorfor skal vi ha jodtabletter hjemme?» Men etter noen få år så lærte man seg å leve med trusselen, rett og slett, og det har blitt en del av hverdagen her i Sør-Varanger. Og de kjenner godt til hva som er på andre sida av grensa, og finner seg til rette med det. Og det samme vil jeg tro vil skje i Tromsø. Det er litt skepsis selvfølgelig, nå i starten, men jeg tror dette her vil bli akseptert over tid.

(Jingle)

HS: Jeg har lyst til å stille et siste spørsmål som bare må ut, og det… for jeg skjønner at vi har en veldig god beredskap, og vi er forberedt og det ene med det andre, men hvor bekymra trenger man å være? Altså, var er sjansen for at det skal skje noe veldig alvorlig på norsk jord da, som involverer radioaktiv forurensning?

AL: Hvis vi snakker om storulykker så er det jo ikke så stor sannsynlighet, og det vet man jo fra de storulykken som har vært. Nå er det jo cirka 70 år med nukleær virksomhet som har vært gjennom historien, og det er jo et fåtall veldig store ulykker. Men samtidig så gir jo det en usikkerhet rundt at vi vet ikke når det kan skje, eller hvor det skjer. Og det kan skje i morgen eller det kan skje om 20 år. Så det er jo en av de usikkerhetene som vi lever med, så vi kan ikke si noe om sannsynlighet, sånn at hvert femte år så kommer det en ulykke. Sånn kan vi ikke snakke om det, for det har vært altfor få hendelser til å lage en statistikk på det. Så man trenger ikke være veldig bekymret tenker jeg. Fra myndighetenes side så har vi en stående atomberedskap, og den er til for alle, og vi må være forberedt i tilfelle noe skjer. Det verste er jo at det kommer noe som du aldri har tenkt på og ingen har noen planer for. Da starter vi på et veldig dårlig sted. Det gjør vi ikke når det gjelder atomberedskap. Men gå og kjøp jodtabletter, ha det hjemme, sjekk gjerne hjemmesiden vår litt om hva du skal gjøre, så håper jeg at det beroliger litt i forhold til at du har muligheter selv også til å gjøre noe dersom noe skjer.

HS: Det at det ikke har vært nok hendelser til at vi ikke kan lage noe statistikk på det, det syns jeg i grunnen var ganske beroligende.

Dagens episode av «Sikre kilder» er med det over. Jeg heter Hallfrid Simonsen og jobber i kommunikasjonsenheten i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet. Arkivklippene du hørte fra NRK er hentet fra en serie i tre deler kalt «Den radioaktive våren», laget av Tron Soot-Ryen i 1986. Hvis du som lytter har innspill til hva vi bør snakke om, kontakt oss gjerne på Facebook, Instagram eller Twitter. Ha det bra!